18 / 64
PELAGISK FISK
EN GAVE PÅ L ÅNT T I D
Ganejenter ble de kalt, jentene som sti-
met ned på kaiene og så karene komme
roende i flytende sølvkar. Fin og feit sild
duvet frem og tilbake mot ripa i små og
store farkoster på vei mot land. De brakte
bud om en vår i velstand. Når gytemoden
sild skulle landes, saltes og selges måtte
alt annet arbeid vike. For et kystfolk i
armod og nød, var silda en bønn som
ble hørt. Sild og potet var for helsekost
å regne, og har fått mye av æren for den
kraftige tilbakegangen av dødelighet på
1800-tallet.
Å gane var å fjerne innvoller, kappe hodet
og finner, før silda ble lagt pent pyntelig i
tønner med salt. Fisk av samme størrelse
ble lagt i samme tønner. Sild var ikke
bare kost for harde tider, men en viktig
salgsvare. Den skulle se innbydende ut
for de store markedene i Europa. Arbeidet
var fysisk tungt og kaldt – og godt betalt.
Med overskudd kunne ganejentene
investere i symaskiner som ga inntekter
ellers i året. Sildepengene kunne investe-
res i gårdsbruket, mer effektive båter og
redskap. Sølvåren i havet ble velstand og
vekst på land.
Sildas vandring var det ingen som rådde
over. År med overflod og velstand kunne
avløses av svart hav og nød. For et liv i
takt med flo og fjære var svingningene
en prøvelse. Skreien var til å stole på, den
kom vandrende til kysten utpå nyåret.
Men silda kunne finne på å gyte mellom
november og april, og ingen visste i hvil-
ken fjord den ville ende sine dager.
Usikkerheten til tross; silda var velsignet
langs kysten. For når den kom, kom den
ofte i overflod. Det sies at under gode år
kunne vekta av silderogna alene tilsvare
hele den norske befolkningen stilt opp
på samme vekt. Med eventyret vokste
industrien utover på 1900-tallet. Avskjær
ble til mel og olje. På det meste var over
100 sildoljefabrikker i drift langs hele
norskekysten. «Det lukta peng» av klær
som hang ute til tørk. Sildeindustrien
skapte grobunn for ytterligere velstand
og vekst i fjorder og på nes.
Silda var en utømmelig ressurs, trodde
man. På 1950- og 60-tallet ble fangst med
drivgarn avløst av ringnot og hydrauliske
kraftblokker, og volumet gikk til værs.
Med større båter ble silda fanget lenger ut
til havs, og hjelpemiddel som ekkolodd
og sonar ga fiskerne øyne under havfla-
ten. Under gode år på 1950-tallet ble én
million tonn sild landet på hundrevis
av fiskevær, mer enn dagens samlete
torskekvote i Barentshavet. I toppåret
1956 var fangsten totalt 4,5 milliarder
enkeltsild. Lagt etter hverandre tilsvarer
det avstanden rundt ekvator 34 ganger.
Sildestammen i Norskehavet alene
tilsvarte kjøttvekta av 250 millioner
mennesker, og var trolig den største
konsentrasjonen av levende biomasse på
den nordlige halvkule. Her var det nok til
alle – for en stund.
12 år seinere – i 1968 – var katastrofen
et faktum. Totalfangsten av vintersild
utgjorde bare 2 prosent av toppåret 1956.
I årene som fulgte skulle vondt bli til
verre. Fisket etter feitsild og småsild led
samme skjebne. En grunnpilar i norske
fiskerier var og ble borte. Hvorfor kunne
ingen si med sikkerhet. Men erkjennel-
sen om at det ikke bare var naturlige
svingninger alene gjorde temaet overfis-
ke til et hovedtema i debattene mot slut-
ten av 1960-tallet. 1972 kom den første
lovreguleringen av norske fiskerier. All
fangst, landing og omsetning av sild av
enhver størrelse ble forbudt.
Nesten 20 år skulle gå før man igjen
lykkes å bygge sildestammen opp til et
bærekraftig nivå. I dag er sildekvotene
på 200.000 tonn, bare en femtedel av
uttakene for 60 år siden. Svingningene er
fortsatt store. Endringene i sildefiske og
industrien enda større. Borte er drivgarn
og ganejentene på kaia. Men likevel. Silda
er og blir utvilsomt den viktigste pela-
giske ressursen langs kysten gjennom
tidene.
Få rikdommer endret
samfunnet vårt mer
enn silda.
Tekst: Simen Fangel
Kilder:Ressursar til låns (2009),Norskfiskerimuseum,Norgesfiskeri-ogkysthistorie (2014)
HISTORIEN
18